VELDUFTENDE

Jeg har virkelig hatt noen skuffelser på parfymefronten. Tenker da på alle de gangene jeg har vridd meg i forventning, og fått en skikkelig nedtur når jeg endelig har testet.  Denne gangen var forventningen nesten lik null, enda det er et av mine favorittmerker. Av alt jeg testet på siste London-tur, ble Bas de soie den største overraskelsen. Når jeg tenker på alle flaskene jeg har/har hatt opp gjennom årene, er det svært få som har betydd noe helt spesielt for meg. Noen få har fulgt meg i mange år, og Bas de soie vil bli en jeg ikke kan leve uten.

Sommerlige parfymer har aldri vært min sterkeste side, ofte fordi jeg synes mange blir for kjedelige. Jeg faller for orientalske “bomber” av det mystiske og eksotiske slaget (for det meste). På de varmeste dagene, tar jeg gjerne noen dusjer med DKNY Women . Bas de soie er kanskje ikke en typisk sommerduft, men fungerer slik for meg. Føler den hyller meg inn i en rolig og positiv aura, og virker kjølig, tørr og delikat. Den er kompleks og annerledes, men  tilstrekkelig lett og delikat til å være en sommerduft.   

Iris er dominerende, i en myk, såpete og pudret form. Det er vanskelig å beskrive hvor genialt den såpete retningen tar veien. Hyasintene har en vakker, brutal og stikkende duft, som bryter i den myke og pudrede irisen. Parfyme lar seg ofte assosiere med farger. Bildet øverst viser myk silke i fargen lys tåkeblå/lilla.

Bas de soie forandrer seg ikke mye underveis. Er skarpest i starten, med iris som er vakker og overveldende kjølig. Serge Lutens er ekspert på å tilføre noe som bryter med det vakre ( herlig uttrykk som er stjålet fra Marte) En liten mengde brutal hyasint skaper kontrast og spenning i skjønnheten. 100 % vakre dufter kan være greit nok, men de blir ikke like betydningsfulle i lengden.

De skarpe blomstene tar en mer kremet myk retning. De skarpe tornene avrundes, og det føles veldig delikat og rent. Basen blir noe woody, med musk og irisrot, men altså ingen nevneverdig forandring underveis. For meg har det bl.a blitt en perfekt duft på jobb, siden den føles oppløftende og delikat hele dagen. Holdbarheten på huden er altså bra.

Hvem som har laget Bas de soie vet jeg rett og slett ikke. Jeg tenkte automatisk på Christopher Sheldrake, men har lest at han ikke lenger er parfymør for Serge Lutens. Han jobber visst nå for Chanel, sammen med Jacques Polge. Jeg ble ganske sjokkert egentlig – Noen som vet noe mer om dette?  

Bilde 1: photobucket.com

For noen år siden fikk jeg øynene opp for parfymeforum og blogger, og det åpnet seg en helt ny verden for meg. En interesse som alltid har vært der, fikk en mulighet til å utvikle seg. Jeg ble raskt fasinert av Serge Lutens og bell jars, som kun finnes i Les salons du Palais Royal Shiseido . Jeg har ikke testet alle fra “The Exsklusive Range”, men hittil står Rose de Nuit høyest i kurs. Kanskje det blir min første klokkeformede flaske fra Serge Lutens.

Uten å ha lest noen verdens ting, forestilte jeg meg en søt krydret rose i den velkjente komplekse stilen. Er evig takknemlig for at May sendte meg en generøs sprayprøve, ellers hadde jeg kanskje aldri funnet denne skjønnheten. Rose de Nuit viste seg å være svært forskjellig fra mine forestillinger, og ble heller ikke love ved første sniff.

Christopher Sheldrake står oppført som parfymør på Basenotes og enkelte andre steder, og Gilles Romey står oppført flere andre plasser. Tror kanskje sistnevnte er riktig, siden Rose de Nuit ikke er i typisk Sheldrake stil.

Rose de Nuit er nok en oriental, men er også en stilig chypre rose. Den første testen dro meg rett tilbake til sjokkopplevelsen med Robert Piguet - Bandit. Ikke for å si noe stygt om Bandit, for den er flott på rett person.

En skarp og såpete åpning, med sitrus og fruktige undertoner av aprikos. Schizofrene tensenser av kjølige tørre chypre noter som konkurrerer med en varm rose dyppet i honning. Rosen er ikke av den naturtro typen, men heller en abstrakt tolkning. Den avrunder de skarpe kantene, og tilfører noe mykt i det ellers strenge. Det smyger fram en mørk og animalsk undertone av lær, uten at det dominerer. Det er både vakkert og litt vågalt, og det elegante grenser nesten til utilnærmelig. Basen av musk, sandeltre og amber gjør ikke duften merkbark mørkere, men dypere og varmere. Den avrundes på en måte, med varme og kalde noter som til slutt forenes. Ganske transparent til oriental å være.

Jeg er veldig fasinert av det kreative her, og den utsøkte elegansen. Bak det strenge og mørke lurer en fruktig og honningsøt rose. Både chypre og rose er vanskelige noter for meg, og Rose de Nuit er ganske komplisert. Likevel traff den meg rett i hjertet, og jeg tror faktisk det er evig kjærlighet.

Bilde 1: planningelegance.com, Bilde 2: wideopenspaces.squarespace.com, Bilde 3: sniffapaloozamagazine.com

Muscs Koublai Khan blir (av mange) regnet for en Rolls Royce blant muskduftene. Ikke av det rene såpete slaget, men fyldig, fløyelsmyk og “dirty”. Etter at visse dyriske stadier har lagt seg, ender den likevel ren og behagelig på huden.

En duft laget etter inspirasjon av mongolherskeren Kublai Khan, bør jo også være noe stort og spesielt. Han var sønnesønn av Djengis Khan, som var grunnleggeren av de mongolske riket.  Kublai Khan utvidet mongolriket ved å fullføre erobringen av Kina.

Hva skal en slik parfyme lukte egentlig? Det dreide seg om store personligheter, hard krigføring, svette hester, blod og krigere som ikke hadde vasket seg på lenge. Men i all krigføring er det også kjærlighet og feiringer. Muscs Koublai Khan er en av Serge Lutens/Christopher Sheldrake’s mest respekterte og omtalte dufter.

Da jeg testet første gangen, lukket jeg øynene i skrekkblandet fryd. Jeg hadde lest om sjokkerende animalsk, svett kroppslukt og skittent undertøy. Det kan da vel ikke være noen som frivillig trer på seg en sånn parfyme? Men en hårfin balanse gjør dette til noe behagelig og sensuelt, og det virker slett ikke frastøtende. Tror nok betegnelsen “Sex in a bottle” er ganske dekkende, men faktum er at den ender opp som ren og varm hud.

Muscs Koublai Khan kan virke både feminin og maskulin, og har en varm og intim effekt på huden. Både kraftfull og mild samtidig, og meget behagelig å grave nesa ned i. De animalske notene kjennes best i starten, med civet, lær og bitre planter. HJELP – Jeg kan ikke gå ut av huset med denne parfymen! Svett hest og urin var min umiddelbare reaksjon. Jo mer jeg snuser, jo bedre blir det. Varmt og smoky, og syndig søtt av honning. Får et tilskudd av blomster i form av varme roser. En dyp og kremet musk, som smelter behagelig inn i huden. Tørker inn til en ren og delikat musk, av det litt pudrede slaget. Har lang holdbarhet på huden.

Muscs Koublai Khan levde opp til sine forventninger for min del. Musk gjør seg aldri spesielt godt på meg (har endelig insett det), men dette har vært den aller beste. Har også testet Frederic Malle – Musc Ravageur og Serge Lutens – Clair De Musc uten noe videre hell. Noe er jeg iallefall veldig sikker på: De som liker musk, MÅ teste Muscs Koublai Khan!

Bilde 1: dmns.org   Bilde 2: polyvore.com

Hadde ikke tenkt å komme hjem fra London med Fille en Aiguilles altså. Planen var å teste den, og har heller ikke vært spesielt fornøyd med de siste utgivelsene fra Serge Lutens. Snuste litt skeptisk på flasken, og skjønte fort at jeg måtte finne litt ledig hud – Dette var saker! Christopher Sheldrake er et geni på orientalske dufter. Fille en Aiguilles er ikke det mest kompliserte han har laget, men det er heller ikke nødvendig bestandig.

Det jeg liker med mange dufter fra Serge Lutens, er det mørke og mystiske. De er fyldige og dype uten å være tunge eller voldsomme (som regel). Dessuten skal de ha sitt for orginalitet og flotte råvarer, selv om mange andre merker har kommet etter.

Furunål er noe jeg har hatt i grønnsåpe og olje til luftfrisker, men det har aldri virket fristende som parfyme. Har en kraftig og ren duft, og jeg tipper det ikke er den enkleste duftnoten å tilsette i en parfyme. Heller ikke et juletre er egnet som parfyme, selv om det lukter godt. Når jeg har Fille en Aiguilles på huden, kan jeg faktisk assosiere med juletre, uten at det er noe negativt. Det er likevel parfyme, og den er heller ikke vanskelig å ha på seg.

Furunål merkes best i starten, sammen med noe som minner om brent sukker. En ganske artig kombinasjon som gjør at furunål ikke blir skarp. Virker grønn og aromatisk, men mørk mørk grønn. Varmes opp av tørkede frukter og krydder, lett søtlig og veldig lun. Tørker inn i en spennende orientalsk base av tresorter og røkelse. 

Fille en Aiguilles er en lun oriental, noe i retning av en gourmet. Fyldig og varm, men likevel litt transparent og ren. Innholdet på flasken er mørk brunt, og ser virkelig “heavy” ut. Jeg tenkte først en typisk komfort duft til kalde dager, men den virker nærmest forfriskende på varme dager også. Sitter greit lenge på huden, men ikke veldig mange timer.

Fille en Aiguilles er det nyeste tilskuddet fra Serge Lutens, og ikke overraskende laget av Christopher Sheldrake. Den er visst allerede ute, men begrenset hvor vi kan få tak i den ennå.

Jeg har vært fryktelig skuffet over de to siste, men er like spent igjen. En varm og aromatisk Woody Oriental, og ser ut til å være mer av den gode gamle sorten. Har noter av vetiver, røkelse, frukt, furunål og krydder.

På parfymefronten er det aldri fred å få. Vi utsettes for nye fristelser hele tiden

Kilde: osmoz.com/ 

Flaskebilde: estheticfactory.fr

Nuit de Cellophane er den siste lanseringen fra Serge Lutens. Christopher Sheldrake er nesen bak, og derfor skrudde jeg nok opp forventningene deretter. Jeg har hatt prøven en stund, men slang den vekk i ren skuffelse. Har gitt den et par sjanser til, og skal ikke dømme fullt så hardt. Cellophane er ikke noe som vanligvis assosieres med parfyme, bortsett fra det som kan befinne seg innenfor innpakningen. Hvor Nuit er hentet fra, forstår jeg ikke. Forbindes gjerne med dype fyldige dufter, ofte egnet til aftenbruk. Nuit de Cellophane er en myk blomsterduft som minner om vår.

Saken er den at Serge Lutens er kjent for litt sære dufter, og de passer langt fra alle. Det passer meg midt i blinken, og jeg har mange favoritter fra merket. Sheldrake er mesteren bak de mest fantastiske orientalske dufter, men også tredufter og enkelte blomsterdufter. Derfor ble skuffelsen stor da Nuit de Cellophane (ved første test) viste seg å være en hvilken som helst fruity floral. Til glede for de som finner Lutens dufter for sære, og til ergelse for garvede Lutens brukere.

Veldig orginal er den altså ikke, men skal heller ikke sammenlignes med de oversøte fruity floral vi har mer enn nok av på markedet. Det skal være en Osmathus duft. En riktblomstrende busk som vokser i Asia, og de hvite blomstene har en fruktig og mild smak/duft. Nuit de Cellophane minner ikke stort om de transparente Osmanthus duftene jeg kjenner fra før, som Hermes, The Different Company eller Ormonde Jayne. Den her er kremet, myk og søt, og er mer som en kamp mellom Jasmin og fruktige noter.

Nuit de Cellophane starter litt skarp og syntetisk, nesten som neglelakkfjerner. En hel bukett av hvite blomster, med dominans av jasmin, og fruktige innslag av aprikos. Når duften tørker inn, blir det endelig mer Lutens stil. Kremet og søtt av mandel og honning, og det fruktige er nesten borte. Det velkjente animalske tar over, og nå er faktisk Osmanthus merkbar også. En nydelig base av Musk og Sandeltre.

Jeg har vel endret synet litt, men er ikke fryktelig imponert. Nuit de Cellophane er verdt å teste, særlig for de som synes Serge Lutens kan bli for sært. En myk feminin blomsterduft, som tross alt har litt fylde av Lutens over seg.

Borneo 1834 er Serge Lutens store duft med patchouli, og jeg har endelig innsett at jeg faktisk kan bruke visse patchouli-dufter. Serge Lutens er på mange måter motsetningen til L’Artisan Parfumeur. Lutens representerer ofte det dype, fyldige og mørke. Mye orientalsk, og enkelte dufter kan være sære. De føles ofte som en tykk, kremet og konsentrert essens, og sitter lenge på huden. L’Artisan er ofte lette og transparente dufter, og de er som regel ikke like sære (ok, Dzing kanskje). De er likevel spennende, selv om de er “lette å bære”. Felles for begge merkene, er personlighet og råvarer av beste kvalitet. Når får vi forresten Serge Lutens til Norge?

Dufter med patchouli og sjokolade er noe jeg vanligvis har skydd som pesten. Jeg tenker da spesielt på Angel fra Thierry Mugler. Det er en gourmetduft med masse godsaker, som enten elskes eller hates. Den inneholder mange tunge duftnoter som f.eks amber, vanilje, tonkabønner, patchouli, honning, karamell og sjokolade. Dårlig egnet for migrenetendenser vil jeg tro.

Borneo 1834 er et verk av oriental-spesialisten Christopher Sheldrake. Den har veldig mye patchouli og sjokolade, men har en helt annen karakter enn Angel. De er spektakulære dufter på hvert sitt vis, og de er begge uten et snev av blomster. Angel er intens, tung og sexy, og er en bombe av godsaker. Borneo 1834 er intelligent, fasinerende og maskulin (og mulig litt dirty), og blir som en reise tilbake i tid. Jeg ser for meg flasker med rom og tett tobakksrøyk, og jeg kobler duften helt klart med menn.

Borneo 1834 er en tørr og mørk treduft med orientalsk dybde. Den er svært lite søt, og har patchouli og mørk sjokolade som dominerende noter. Tobakk utpeker seg også tildels, og kamfer gir en aromatisk virkning. Det er en duft som vekker interesse og setter i gang fantasien. Den er elegant, mystisk og svært maskulin. Den sitter utrolig lenge på huden, og føles ikke tung eller kraftig. Det er en type duft som fort vekk kan få andre til å se på deg med interesse og forundring. Jeg liker maskuline parfymer, og falt pladask for Borneo 1834. MEN – Lurer på om jeg skal overlate denne til gutta .. Nå er det snart sommer og sol, og ikke helt rett årstid for å teste denne. Kan hende jeg kommer på andre tanker utpå høsten.

Bilder fra hexagone.ru  og fragrantica.com   Duftnoter fra theperfumedcourt.com

Jeg er litt i det klassiske hjørnet for tiden. og mener bestemt det er på tide å bevege seg litt bort fra de krydrede hotte flaskene mine. At jeg er en fan av Serge Lutens dufter, er vel ingen hemmelighet. Klasse og kvalitet, og kremen av det litt spesielle (synes jeg da).

Ganske nylig fikk jeg en prøve på Vetiver Oriental, og den var nok omtrent som jeg forventet. Jeg kan ofte forestille meg duftene ved å lese om dem, men jeg kan ta skrekkelig feil også. Vetiver Oriental er (som vanlig) laget av Christopher Sheldrake. Skulle likt å slå klørne i den mannen, og truet han til å lage en egen parfyme, bare til meg.

Over til klassisk igjen – Etter en lang vinter med krydrede orientalske bomber, er det befriende med noe klassisk og rent. Klassisk kan være så mangt – Fra pudder og såpe, til klassisk chypre (mye mose), eller en orientalsk treduft (Vetiver Oriental). Jeg sliter med klassisk chypre og mose, så en treduft som er både klassisk og orientalsk, passer meg bedre. Vetiver Oriental har også mose, men det dominerer ikke. Jeg har fått stadig mer sansen for dufter med vetiver, og orientalske dufter har jeg alltid likt. En “orientalisering” av vetiver er derfor perfekt!

Vetiver Oriental er en ganske maskulin unisex, men flott på damer også. Har faktisk lest at noen synes den er svært feminin, så her må det bare testes. Bortsett fra vetiver, er det ingen andre noter som virkelig dominerer. Den er svært velbalansert og behagelig. Åpner tørr, grønn og kjølig, av skog og iris. Duften av tre virker veldig rent og desifiserende på et vis. I hjertet av duften mykner den av behagelig vetiver og milde krydder. Den ender opp elegant og fyldig, med orientalsk dybde, og et snev av røyk. Aldri tung eller kraftig, bare elegant, spennende og ren. Sitter lenge på huden, og passer til det meste.

Den gir meg en følelse av luksus, og jeg er selvfølgelig forelsket igjen ..

Bilde fra salons-shiseido , Duftnoter fra luckyscent

Jeg fortsetter med prøvene mine, for snart kommer det flere. Five O`Clock Au Gingembre vokser etter flere tester, men er ikke en favoritt hos meg. Mest fordi den ikke satt lenge nok på huden min. Ikke sikkert den sitter like dårlig på andre, men jeg har en tendens til å “sluke” enkelte dufter.

Christopher Sheldrake har laget duften, og den har en del til felles med enkelte tidligere Serge Lutens, spesielt starten kan minne om Arabie eller Rousse.

Etter det jeg hadde lest på forhånd, forventet jeg en søt “tykk” duft som minnet om kaker. Kun i starten følte jeg duften ganske søt og kandisert. Ingefær, honning og sitrus er mest merkbart, og akkurat her kan jeg forstå andres assosiasjoner med kake. Ingefær er ganske kraftige saker, og det sved nesten i øynene da jeg snuste. Siden ble det svært varme krydder, røyk og vetiver som dominerte. Nå er det søte allerede borte fra huden min. Duften ender opp helt nydelig og ganske tørr. Mørke tresorter, musk og et hint av røyk får den til å tippe over til det maskuline. Kan gjerne brukes av damer, men jeg tipper den er aller best på menn.

En varm deilig vinterduft som kan minne om krydret tea. Ikke så helt ulik L’Artisan Tea for Two når det kommer til stykket.

Photo © Alain Beulé/Salons du Palais Royal Shiseido

Forventningene mine til nye Serge Lutens er alltid store, så jeg har en tendens til å bli skuffet ved første test. Det supre ved å bestille prøver, er at de kan prøves hjemme i fred og ro, og ikke minst prøves flere ganger. Også denne gangen ble jeg fornøyd etter flere tester. Ofte åpner Serge Lutens eksplosivt, og kan gi et feil inntrykk.

Serge Noir er foreløpig den nyeste fra Serge Lutens, inntil den nye Nuit de Cellophane blir å få tak i. Den er laget av Christopher Sheldrake, i velkjent stil. Ved første test, tenkte jeg – Ok, den var helt grei, men ikke spesiell. Minnet sterkt om julegløgg, pepret kanel og brent sukker. Tålmodighet er en dyd, og veldig viktig når det gjelder parfyme.

Etter den noe julete åpningen, har den en spennende utvikling på huden. Serge Noir varmer opp huden på et vis, og passer ypperlig på den kalde årstiden. Når gløgg og kanel har roet seg ned, dreier det seg om spennende røkelse og mørke tresorter. Svært behagelig, og en duft som holder seg tett inntil huden. Black Datura er en av duftens blomsternoter. Det er en eksotisk nattblomstrende trompetblomst.

Serge Noir er ikke tung eller voldsom – Bare varm, behagelig og spennende. Passer for de som liker røkelse og eksotiske dufter. På meg satt den ganske lenge på huden, men har sett at mange synes den sitter svært lenge på huden. Serge Noir har endt opp med å bli en mulig kandidat til samlingen min.