Madame Rochas er en stor duft som rett og slett er underpriset og undervurdert. Jeg er fryktelig svak for gamle klassikere, selv om jeg ikke bruker alle like mye. De har en klasse og personlighet som er vanskelig å finne maken til i nye moderne dufter. 

Blomsterdufter med aldehyder er gjerne litt nostalgiske og pudret. Chanel No. 5 var den første, men Caleche fra Hermes, Arpege fra Lanvin, Infini og Nocturnes fra Caron er også gode eksempler. Samtlige er kreasjoner som utstråler eleganse og orginalitet. Aldehyde er et kjemisk stoff som tilsettes for å skape gnist og vibrasjoner i blomsterdufter. Blir nesten som å tilsette litt boblende Champagne.

For mange kan Madame Rochas gi gode assossiasjoner om bestemødre eller tanter, men jeg har kun opplevd duften i seinere år. To bekjente (yngre damer) har båret Madame Rochas med stil, og kledd den umåtelig bra. Fullt så vellykket er den selvfølgelig ikke på meg. Det er en aldehyde blomsterduft, men kan nesten oppfattes som en chypre. 

På meg har Madame Rochas en eksplosiv åpning, som nesten kan bli for mye for meg. Jeg har sett enkelte beskrive den som lett såpete, mens ekstremt såpete er mer riktig på meg. Pudret og skarp av sitrus og aldehyder i begynnelsen, men roer seg pent ned når duften begynner å blomstre. Elegante blomster som bader i luksuriøs såpe, som virkelig gir en sofistikert følelse. Blomstringen varer lenge, og blir gradvis varmere og tørrere. Ren musk og tørr iris utpeker seg i basen, og sandeltre gir varme. Har god holdbarhet på huden, og er svært klassisk og elegant. 

Jeg ser på Madame Rochas som litt myndig og elegant, med bein i nesa. En anelse “dirty” lurer i bakgrunnen riktignok. Har kjent den sprudlende og forholdsvis lys på andre, men virker litt mørkere og mer mudret på meg.

Et must for de som liker klassiske parfymer, og unngår 10-på-topp-lista. Går aldri av mote.    

Flaskebilde 2: imagesdeparfums.fr