VELDUFTENDE

Jeg kunne ikke dy meg for det vårlige bildet av ferskentre i blomstring, selv om Chinatown egentlig dufter mer av selve frukten. Nå trenger vi vår, og det kan se ut som vi nærmer oss. Sol og lyse dager gjør mye, så får snøen ta sin tid. 

En kollega var på Harrods i fjor, og angret dypt fordi hun ikke kjøpte en parfyme hun hadde prøvd. Hun mente den het noe med New York .. Bond no. 9 sa jeg kjapt. Jaaa, sier hun litt overrasket. Det var sikkert Chinatown, den rosa flasken, sa frekke meg. Nå sperret hun opp øynene, og lurte på hvordan jeg kunne vite det (det er rundt 43 forskjellige dufter tror jeg) Jo, jeg bare visste at hun ville gripe etter den rosa blomstrete flasken. Så dro jeg opp fra vesken, en prøve av Chinatown. Hun var himmelfallen, og trodde vel jeg var gal (eller synsk)

Joda, Chinatown utpeker seg, både med iøynefallende flaske og en duft som ikke ligner på noe annet. Litt tilfeldig (eller impulsivt) ble jeg eier av denne, men orginaliteten er grunn nok for å være i samlingen. 

Nå har ikke jeg sett Chinatown i New York, men derimot den lille bydelen i London med samme navn. Det er ganske eksotisk likevel, med kinesiske tegn på fargerike plansjer, mye spisesteder med krydret matlukt og de mange utsalgene med frukt og grønnsaker. Pulserende og energisk vil jeg kalle det, og nettopp slik er Bond no. 9 – Chinatown. 

Litt overrasket var jeg nok i starten. Med tanke på alle friske parfymer som er utbredt i Østen, f.eks alle varianter av cherry blossom. Eller de som er utpreget orientalske. Chinatown er som en orientalsk fruity floral, og forbausende nok digger jeg den fruktige starten med mengder av fersken, skarp sitrus og en anelse eksotiske blomster. Fargerikt og energisk, og tipper nesten over til dessert-lignende godis. Gradvis og elegant opplever jeg en hvit blomstring av eksotiske blomster, mens sødmen avtar og erstattes med brennende krydder og pudder. Kardemomme, kanel og pepper som rensker luftveiene. Likevel oppfatter jeg det som en ganske myk blomsterduft, med kremet tuberose i sentrum. Tørker inn til smoky vanilje, varme (nesten brente) tresorter og en anelse røkelse som lar seg assosiere med kinesiske templer.

Jeg oppfatter krydret fargerik mat og sursøte sauser, med søte desserter og eksotiske blomster. Likevel er ikke Chinatown en utpreget gourmand, men tror menn menn kan oppleve det annerledes. Feminin og søt til unisex å være, men verdt å teste for menn som liker krydret blomsterduft. Veldig unik og særdeles velbalansert, og den ligner virkelig ikke noe annet jeg har prøvd.

Bilde 1: accessjapan.co.uk

For noen år siden fikk jeg øynene opp for parfymeforum og blogger, og det åpnet seg en helt ny verden for meg. En interesse som alltid har vært der, fikk en mulighet til å utvikle seg. Jeg ble raskt fasinert av Serge Lutens og bell jars, som kun finnes i Les salons du Palais Royal Shiseido . Jeg har ikke testet alle fra “The Exsklusive Range”, men hittil står Rose de Nuit høyest i kurs. Kanskje det blir min første klokkeformede flaske fra Serge Lutens.

Uten å ha lest noen verdens ting, forestilte jeg meg en søt krydret rose i den velkjente komplekse stilen. Er evig takknemlig for at May sendte meg en generøs sprayprøve, ellers hadde jeg kanskje aldri funnet denne skjønnheten. Rose de Nuit viste seg å være svært forskjellig fra mine forestillinger, og ble heller ikke love ved første sniff.

Christopher Sheldrake står oppført som parfymør på Basenotes og enkelte andre steder, og Gilles Romey står oppført flere andre plasser. Tror kanskje sistnevnte er riktig, siden Rose de Nuit ikke er i typisk Sheldrake stil.

Rose de Nuit er nok en oriental, men er også en stilig chypre rose. Den første testen dro meg rett tilbake til sjokkopplevelsen med Robert Piguet - Bandit. Ikke for å si noe stygt om Bandit, for den er flott på rett person.

En skarp og såpete åpning, med sitrus og fruktige undertoner av aprikos. Schizofrene tensenser av kjølige tørre chypre noter som konkurrerer med en varm rose dyppet i honning. Rosen er ikke av den naturtro typen, men heller en abstrakt tolkning. Den avrunder de skarpe kantene, og tilfører noe mykt i det ellers strenge. Det smyger fram en mørk og animalsk undertone av lær, uten at det dominerer. Det er både vakkert og litt vågalt, og det elegante grenser nesten til utilnærmelig. Basen av musk, sandeltre og amber gjør ikke duften merkbark mørkere, men dypere og varmere. Den avrundes på en måte, med varme og kalde noter som til slutt forenes. Ganske transparent til oriental å være.

Jeg er veldig fasinert av det kreative her, og den utsøkte elegansen. Bak det strenge og mørke lurer en fruktig og honningsøt rose. Både chypre og rose er vanskelige noter for meg, og Rose de Nuit er ganske komplisert. Likevel traff den meg rett i hjertet, og jeg tror faktisk det er evig kjærlighet.

Bilde 1: planningelegance.com, Bilde 2: wideopenspaces.squarespace.com, Bilde 3: sniffapaloozamagazine.com

Jeg er jo svak for Ava Luxe, og tar en enkel liten omtale. Flaskene er små og primitive, men innholdet er konsentrert krutt i høy kvalitet. Dessuten kjekke å dra med seg i veska, noe langt fra alle flaskene mine er. De har sjeldent bra ”sillage” til oljer å være, og sitter hele dagen. Madame X går for å være den store stjernen, og er endelig på vei til meg.

Etter at Serena trappet ned, er utvalget kraftig redusert, og Edp er helt ute av bildet. Midnight Violet er borte vekk, noe jeg har vondt for å akseptere. Hvis noen har en de vil bli kvitt, betaler jeg godt!

Det finnes prøver på Theperfumedcourt, men jeg har valgt blind buy. De koster ikke all verden, og prøvene er ganske dyre. Har lest omtale på forhånd ( fant ingen omtale av Bakir riktignok ), og det har klaffet veldig bra for min del.

Bakir: En mørk og woody oriental, i retning chypre.  

Notes:  florals and green notes; middle notes of heliotrope, bourbon geranium, cedar of Lebanon, Egyptian jasmine, neroli, nutmeg, black rose; base notes of woods, mosses, frankincense, sandalwood, vetiver, oakmoss, patchouli, amber and vanilla. 

Jeg dro fram et av de mange skjerfene mine en dag. En blanding av diverse parfymer kan være et problem noen ganger .. Akkurat denne gangen luktet det fantastisk rent og godt, og det viste seg å være Bakir. Fikk også skryt av en kollega: “DEN var god på deg” ( er nok ikke alltid de synes det .. )

Jeg har blitt litt fiksert på chypre, og takler dem bedre også.
Bakir er en elegant og nostalgisk duft som minner om gamle klassikere. En mørk og kompleks oriental, som har tydelig preg av eikemose. Føles mørk grønn og klassisk, og utvikler seg såperent og maskulint på huden. Storslagen blomstring som tørker inn til en tørr woody oriental, med sandeltre, vetiver og eikemose. Eleganse som passer til begge kjønn.

Moksha: En harmonisk woody/Sandalwood.

Notes: Indian Sandalwood, Himalayan Cedar, Agarwood
Silver Pine, Gaiac wood, Cypress, Cashmere Musk
Mandarin tangelo.

Mens Bakir er skarp og elegant, er Moksha myk og harmonisk. Kan gjerne settes i samme kategori som Diptyque – Tam Dao, M. Micallef – Gaiac og Parfumerie Generale – Bois Blond . En annen kollega falt pladask, og foretrakk Moksha fremfor de tre andre jeg nevnte.

Det er woody hele veien, og ikke et fnugg av blomster. Varm og myk treduft, hvor det dreier seg aller mest om superkremet sandalwood. Det eneste som stikker seg litt ut blant alle trærne, er bitter mandarin. Mystisk og smoky duft som bærer meg rett av sted til en hindu tempel. Fredelig og velbalansert, og føles veldig ekte og ren. Noe søt, men passer begge kjønn.

Felles for begge er at en liten dråpe sitter hele dagen. En flaske på 5 ml vil vare veldig lenge. Jeg venter spent på Madame X og Cafe Noir.  

Bilde 2: countdownoscar.blogspot.com Bilde 3: buyselloldbooks.com

Muscs Koublai Khan blir (av mange) regnet for en Rolls Royce blant muskduftene. Ikke av det rene såpete slaget, men fyldig, fløyelsmyk og “dirty”. Etter at visse dyriske stadier har lagt seg, ender den likevel ren og behagelig på huden.

En duft laget etter inspirasjon av mongolherskeren Kublai Khan, bør jo også være noe stort og spesielt. Han var sønnesønn av Djengis Khan, som var grunnleggeren av de mongolske riket.  Kublai Khan utvidet mongolriket ved å fullføre erobringen av Kina.

Hva skal en slik parfyme lukte egentlig? Det dreide seg om store personligheter, hard krigføring, svette hester, blod og krigere som ikke hadde vasket seg på lenge. Men i all krigføring er det også kjærlighet og feiringer. Muscs Koublai Khan er en av Serge Lutens/Christopher Sheldrake’s mest respekterte og omtalte dufter.

Da jeg testet første gangen, lukket jeg øynene i skrekkblandet fryd. Jeg hadde lest om sjokkerende animalsk, svett kroppslukt og skittent undertøy. Det kan da vel ikke være noen som frivillig trer på seg en sånn parfyme? Men en hårfin balanse gjør dette til noe behagelig og sensuelt, og det virker slett ikke frastøtende. Tror nok betegnelsen “Sex in a bottle” er ganske dekkende, men faktum er at den ender opp som ren og varm hud.

Muscs Koublai Khan kan virke både feminin og maskulin, og har en varm og intim effekt på huden. Både kraftfull og mild samtidig, og meget behagelig å grave nesa ned i. De animalske notene kjennes best i starten, med civet, lær og bitre planter. HJELP – Jeg kan ikke gå ut av huset med denne parfymen! Svett hest og urin var min umiddelbare reaksjon. Jo mer jeg snuser, jo bedre blir det. Varmt og smoky, og syndig søtt av honning. Får et tilskudd av blomster i form av varme roser. En dyp og kremet musk, som smelter behagelig inn i huden. Tørker inn til en ren og delikat musk, av det litt pudrede slaget. Har lang holdbarhet på huden.

Muscs Koublai Khan levde opp til sine forventninger for min del. Musk gjør seg aldri spesielt godt på meg (har endelig insett det), men dette har vært den aller beste. Har også testet Frederic Malle – Musc Ravageur og Serge Lutens – Clair De Musc uten noe videre hell. Noe er jeg iallefall veldig sikker på: De som liker musk, MÅ teste Muscs Koublai Khan!

Bilde 1: dmns.org   Bilde 2: polyvore.com

Lettere skremt beveger jeg meg ut på mine vanskeligste områder, nemlig rose og chypre. Har forresten blitt ganske tøff når det gjelder roser (ble vel litt herdet av Montale episodene i fjor). Un Rose Chypree kan jeg ikke forbigå i stillhet. Av pinglete årsaker, vil jeg kalle den grusomt nydelig. Den søte lille flasken på 15 ml er forresten midt i blinken for parfyme entusiaster. Perfekt størrelse, og èn liten dråpe gir imponerende holdbarhet på huden. 

Når parfyme kun lukter deilig og behagelig, kan det bli litt for kjedelig. Det skal ikke være for enkelt, og det skal vekke nysgjerrighet. Jeg forfulgte en fyr på Elkjøp en gang, nettopp fordi parfymen hans var svært spesiell og interessant.

Une Rose Chypree er nettopp av det slaget. Elegant og spesiell, vekker nysgjerrighet, og kanskje til og med forundring. Den som bærer duften vil få et ekstra blikk fra meg, og vekke min interesse.

En utsøkt krydret rose, som bader i en base av chypre og orientalske ingredienser. Ikke for mye chypre, og rosen er ikke for dominerende. Balansen er perfekt og gir sanseinntrykk på lik linje med annen vakker kunst. 

Litt skarp i starten, med dominerende og bitter klementin. Ble litt skeptisk og undrende helt til jeg oppdaget en dyp krydret rose. Pikant laurbær som avrundes av kanel, og rosen som blir stadig mørkere. Det fyldige orientalske melder seg. En harmonisk blanding av harpiks, honninglignende vanilje og litt dirty patchouli. Varme røtter og eikemose skaper dybde og eleganse. Den pudrede chypre basen gir et nostalgisk preg, uten å gi “bestemor” tendenser. Virker tvert i mot moderne og kunstnerisk. Er svært konsentrert, og få dråper har fantastisk holdbarhet på huden. 

Un Rose Chypree er en stor duft som gjør seg bemerket, uten å være overveldende voldsom. Behagelig velbalansert, og gir meg en følelse av å være elegant og spesiell. Jeg trengte flere tester for å fordøye inntrykkene, men endte opp skjelven i knærne og mektig imponert. Er stygt redd jeg må avlegge et besøk på theperfumeshoppe når prøven er tom ..  Venter i spenning på den neste fra Tauer Perfumes.  

Bilde 1: amanionline.com  Bilde 2: tauerperfumes.com

Ørken i solnedgang er et fasinerende syn, og fryder den eventyrlystne delen av meg. Grønt og frodig landskap tiltaler meg kanskje mest, men et nakent ørkenlandskap er fullt av mysterier. En tørr vind av ukjente dufter, og et varierende landskap som skjuler mange hemmeligheter. 

Tauer Perfumes og parfymør Andy Tauer: “Tauer perfumes is a dream come true. My vision was, and still is, to create perfumes that are beyond the ordinary. I want to create perfumes the way our ancestors did: With love for scents, selecting the best fragrances there are, with creativity and guided by pure joy. Ultimately, I create perfumes for the joy of scents. Behind every perfume is a picture that leads and guides me. Behind every fragrant picture is the wish to form a unique pleasure”

Siste bestilling av prøver ankom selveste julaften, deriblant L’Air du desert marocain. Skiller seg ut i mengden, og er dessuten årets vinner av The 9th Annual Basenotes Awards, i gruppen beste niche for herrer.

Unisex, men uten tvil ganske maskulin og barsk. Kan settes i samme kategori som flere fra Serge Lutens, bl.a Chergui og Ambre Sultan. En tørr og krydret oriental, som assossierer med tørt landskap, støv og varme. En utsøkt kunst på flaske, som virker naturlig og ekte på huden. Rå og magisk, men likevel komfortabel og lett å bære.

L’Air du desert marocain sender meg rett til eventyret “Tusen og en natt”. Ambre Sultan gjør det samme, men virker som en søt tykk sirup i forhold. L’Air du desert marocain er tørr, minimalistisk og værbitt, mens Ambre Sultan er fyldig og rund. Begge har noe bittert over seg, spesielt i starten, og blir mer like etter en god stund på huden.

Starten er veldig tørr og minimalistisk. Bitter sitrus, røyk og krydder, med noe urtelignende og aromatisk over seg. En liten kortvarig blomstring av rose, jasmin og (jeg kan nesten banne på) sensuell ylang ylang. Blir fyldigere og mer kompleks, og mørk amber kommer tydligere frem. En undertone av lær, og smoky vanilje lager et snev av sødme. Tørker inn til en mørk mystisk amber, med eksotiske tresorter og et snev av røkelse og lær. Blir aldri like fyldig som Ambre Sultan, men like kompleks på en tørrere måte, og kanskje enda mer mystisk. Sitter bra lenge på huden, men gir ikke et voldsomt inntrykk.

Blir bedre for hver test, og jeg skriker etter mer. Alle norske menn burde luktet som dette  Kan selvfølgelig brukes av damer også – De som kan bruke Ambre Sultan, kan trolig bruke L’Air du desert marocain (sånne som meg) Ønskelisten min er sprengt!

Bilde 1: flickr.com, Bilde 2: luckyscent.com

Jeg har vært litt treg med å teste Gaiac, men milde himmel for en deilig overraskelse. Søt treduft med vanilje, uten å tippe helt over til type gourmand. Står opplistet som dameduft på Basenotes, og unisex på Luckyscent, og jeg sier også klart unisex. 

Den franske parfymør og billedkunstner Martine Micallef står bak herligheten. Hun er ganske ukjent for meg, men kan visst sine saker.

Gaiac tre, “Tree of Life” har en ganske karakteristisk og medisinsk duft, og kan nesten sammenlignes med oud, men langt fra like vanskelig. M. Micallef – Gaiac er velbalansert og behagelig, og gjør seg ekstremt godt i kaldt vær.

Gaiac forandrer seg mye fra start til slutt, og smoky vanilje følger med hele veien. Starter aromatisk og friskt med rent treverk og bergamot. Avrundes raskt i kantene, av fyldig vanilje og blomstrende jasmin. Akkurat passe dose med kryddernellik, som ikke river for mye i nesa. Ganske søt, men vil heller ikke sette den i kategorien gourmand. Vanilje virker veldig balanserende her. Det blir en komfortabel søt miks av tre og krydder, med et hint av blomster. Tørker inn til en tørr og varm treduft, hvor vetiver gir en fin dybde, og det anes litt røkelse. Går i retning orientalsk, og føles luksuriøs og levende.

Varm og sensuell, men også diskret. Kompleks og fyldig, men ikke tung. Sitter greit lenge på huden, men kunne tenkt meg enda bedre holdbarhet. Kanskje det hjelper å få den sprayet på huden? Flere nevnte Gaiac da vi diskuterte woody dufter, og det er ikke uten grunn. Gaiac er en av de store innen den gruppen, og bør virkelig testes. For min del en drømmeduft, og har så klart havnet på den lange ønskelista. 

Bilde 1: toptropicals.com , Bilde 2: luckyscent.com

JAAAA L’Artisan – Dere har laget en nydelig og sensuell oud parfyme, og selv den mest pinglete nordmann kan tolerere den. Jeg har lært meg å takle flere oud dufter fra Montale, men klarer slett ikke alle. Al Oudh passer for mange flere, og har en akkurat passe dose av mystikk og eksotiske inntrykk. Tross flere heftige ingredienser, virker den transparent og lett fordøyelig.

Bertrand Duchaufour er mannen bak duften, og dette må være noe av det mest eksotiske han har laget. Ellers har han gjort mye bra arbeid, se liste her. Oud har virkelig vært i skuddet dette året, og flere sentrale nisjemerker har laget sin egen variant. Duftene har en sammensetning som gir oss følelsen av Orientens rikdommer. Vi europeere lar oss fasinere av mat, røkelse, krydder, duft og smak fra den arabiske verden.

Al Oudh er den frekkeste duften fra L’Artisan. Slett ikke tung eller voldsom på noe vis, men svært sensuell på en sofistikert måte. Fortsatt i typisk L’Artisan stil, og det er vel riktig også. Enkelte på Basenotes er skuffet, og ville hatt en mer kraftig og kompleks oud. Jeg er ikke enig, og mener de da kan holde seg til Montale og Arabian Oud osv. L’Artisan har laget en oud light, som passer for folk flest.

Al Oudh åpner litt skarpt og medisinsk, med oud, safran, rosa pepper og sitrus. Langt fra like aggressivt som bombene fra Montale. Karve stikker seg litt ut i starten, men søtes opp av tørkede dadler og en nydelig myk rose. En tydelig animalsk undertone av lær og civet, uten å dominere. Basen er varm og krydret, med tydelig sedertre og superkremet sandeltre. En passe mengde myrra og røkelse gir mystikk, og vanilje og tonkabønner gir sødme og fylde. Tørker inn til en supersensuell karakter, men virker også svært sofistikert. Helhetsinntrykket er en forholdsvis tørr treduft, som sitter greit lenge på huden til L’Artisan å være. Velbalansert og behagelig, og har mer enn nok til å gi oss Østens mysterier på en flaske. 

Velkomponert og nydelig duft som har presset seg inn høyt oppe på ønskelisten min. Vet ikke om Heaven Scent har fått den inn enda, hvis ikke kan dere bare glede dere   

Bilde 1: shamsidances.com,  Bilde 2: Nyhetsmail fra artisanparfumeur.us

Parfumerie Generale er et merke jeg fint kunne plukket ut minst 10 favoritter. Som regel finner jeg en eller to fra hvert merke, eller kanskje ingen. Jeg har rett og slett vondt for å beherske meg, og drømmer om hele samlingen.

Aomassai ble som vanlig en stor (og merkelig) duftopplevelse, og måtte prøves flere ganger for å forstå. Det går en rød tråd i PG’s dufter, og de fleste åpner som en søt kompleks gourmand, men ender opp tørre og varme. De kan ikke sammenlignes med de søte klissete dessert parfymene.

Aomassai er laget etter inspirasjon fra Sør-Afrika og afrikansk kunst. Et land med store motsetninger og varierende vakker natur, hvor skogområder og barske klippelandskap supplerer hverandre. Nybrent kaffe, afrikanske skoger og brente nøtter, sammen med karameller, lakris, bitre appelsiner og tørket gress. Pierre Guillaume må jo være et geni som har laget noe så interessant, og resultatet er en kompleks orientalsk parfyme som er aldeles utsøkt på huden.

Aomassai starter som en søt kaffe gourmand. Jeg får virkelig følelsen av å sitte på en kaffebar, med nybrente kaffebønner, ristede nøtter, bitre appelsiner og søte essenser av karamell. Interessant og deilig, men er dette parfyme da? Ikke med en gang kanskje, men det kommer. Det søte forsvinner veldig fort, og erstattes med eksotiske tresorter og krydder. Forvandles til en mystisk og distingvert treduft, uten at jeg aner hvordan afrikansk wenge wood skal lukte (finnes bl.a i Donna Karan – Black Cashmere). Litt røyk og røkelse, og vetiver som er dyp og mørk. Tørket gress gir et hint av søtlig myk tobakk. Den orientalske basen er tørr og utsøkt, med et maskulint preg som også passer utmerket på en dame. Aomassai er mørk og kompleks, men likevel myk og behagelig. Den tørker inn til noe ubeskrivelig vakkert.  

Utrolig nok enda en PG jeg ønsker meg, og nok en fantastisk duftopplevelse som er kunst på høyeste plan. Er det flere enn meg som trekker en tråd mellom Serge Lutens og PG?

Bilde 1: telegraph.co.uk , Bilde 2: biojobblog.com , Bilde 3: parfumerie-generale.com

Så er jeg plutselig i gang med oud og Saudi Arabia igjen, og takk til Helge og Jorid for prøven med edle dråper. Jeg har lånt bildet deres også, med den fantastiske flakongen (som har eget staselig hus). Helge slo til med eksklusivt innkjøp i London tidligere i høst, og var heldig med halv pris på kjøpet. Jeg svever et sted mellom stjernene akkurat nå, med en rus av mystikk og varme. Snuser og sniffer på håndleddet, og glemmer vinter, snø og kulde.

Jeg var også innom Arabian Oud i Oxford Street tidlig i høst. Det så meget dyrt og eksklusivt ut. Snuste forsiktig på et par flakonger som inneholdt et noe heftig materiale, og rygget forsiktig ut av den stilige butikken. I ettertid kan jeg nok angre på det.

Aziz Al Jasser startet en liten butikk i 1982, beliggende i Riyadh – Hovedstaden i Saudi Arabia. Hans talent for å blande orientalske parfymer trakk kunder fra hele landet. I dag blir han regnet for en av de største distributører av parfyme, med sine 480 (2006) egeneide parfymebutikker.

Oud kan være hard kost for nordmenn, men jeg tror kvaliteten på råvarene (og mengden) har stor betydning. Billig oud = hodepine på flaske, og det sies at oud egner seg enda bedre i varmt vær. I det hele tatt kan parfymeoljer fra Midtøsten være kraftige saker, så det gjelder å finne de litt snille utgavene.

Ronaq er en tradisjonell parfymeolje, produsert i Saudi Arabia. Forførende myk og sensuell, og overrasket meg stort med sin noe forsiktige framtoning. Så kraftig at den sitter på huden helt til neste dag, men slår heller ikke ut håret så det fører til besvimelser eller migreneanfall. Lar seg assossiere med varm ørkenvind i gyllen ettermiddagssol.

Ronaq kan tildels settes i samme kategori som Amouage Epic Woman , men har langt mindre røkelse. Serge Lutens – Ambre Sultan dukker også opp i mine tanker, med sin besnærende sandalwood.

Ronaq åpner med en heldig kombinasjon av oud og safran. Noe skarp og medisinsk i starten, men bare barnematen i forhold til Montale. Virker mye rundere i kantene, og safranen er som søt krydret honning. Et hint av sitrus veier opp for de tyngre notene, noe som gir et mindre voldsomt inntrykk. Det tar en stund før jeg oppdager den vakre rosen. Den er dyppet i honning, og virker varm og krydret. Jeg er en stor tilhenger av mimosa, og gjenkjenner det lette fruktige preget det gir. Sandalwood bruker tid på å utvikle seg, fra å være varm og kremet, til å bli brennhet. En behagelig og søtlig base av tobakksblader, krydder og sandalwood. Blir dypere og tørrere jo lenger den sitter, og dagen etter er huden fortsatt varm av krydder og sandalwood. 

Ronaq er kraftig, men likevel lett å bære. En særdeles heldig balanse av lette og kraftige noter, hvor de sarteste notene faktisk klarer å hevde seg. En supersensuell duft som holder seg tett inntil huden. Aner ikke om den er ment som dame- eller herreduft, men fungerer iallefall fint som unisex. Når det gjelder kategori oud/sandalwood, er Ronaq av det mest fantastiske jeg har testet. 

Ronaq finnes i  Arabian Oud Shop online , og mulig i butikkene deres.

Bilde 1: tubablag.blogspot.com/ , Bilde 2: sharjahmegamall.com , Bilde 3: algeria.com