VELDUFTENDE

Jeg har ikke vært spesielt opptatt av parfyme med appelsinblomst, og da mener jeg de som virkelig domineres av de forskjellige appelsin-notene. Det hele startet i fjor, med å falle pladask for Prada – Infusion de Fleur d’Oranger. Dufter fra appelsin virker både levende og oppløftende, enten de er transparente eller fyldige. Noen er ikke så rent lite sensuelle også. En ting jeg aldri har blitt helt klok på, er forskjellen mellom orange blossom og neroli. Nå har jeg sjekket litt:

Orange Blossom og neroli er essenser fra samme blomst, men utvinningsmetoden er forskjellig. Betegnelsen orange blossom brukes når blomstene er tilsatt et kjemisk stoff (f.eks Hexane) som trekker ut ekstraktene. Dette gir en såkalt “absolute” oppløsning, som ofte er sannere i forhold til den opprinnelige duften fra blomsten. Neroli er oljen som blir etter en vanlig destillasjon. Kvaliteten på neroli avhenger av nøyaktighet i forbindelse med høsting og destillasjon av blomstene. Følger det med mye kvist og blader, blir duften grønnere og mer woody.  

Nå konsentrerer jeg meg om tre nydelige utgaver jeg liker, fra transparent til kompleks og kremet. Det finnes mørkere og tyngre utgaver også, som kanskje passer best til andre årstider. Hermes – 24 Faubourg har jeg bare såvidt snust på, men har bestemt for meg å teste grundig til høsten. 

L’Artisan Parfumeur – Fleur D’Oranger:

Noter:  Neroli, orange blossom, green orange leaf, orange, orange tree twig, bees wax, orange blossom oil.

Det skal visst være stor forskjell på 2005 og 2007 utgaven, men tror nok prøven min er fra den siste utgaven. En sprudlende og transparent utgave som er lett å like for de fleste. Virkelig “vår på flaske”, og en veldig naturtro tolkning av appelsinblomsten og selve frukten. En litt grønn blomsterduft med et hint av bivoks. Her er det appelsin i alle former, og det er fullt mulig å plukke ut både blomsten, appelsinkjøttet og skallet. Løv fra appelsintrær står for det grønne, og blir noe woody idet den tørker inn. Føles både ren og klar, med en bitter undertone. Nydelig og naturlig, som L’Artisan pleier å være. Sitter ikke verst lenge på huden heller. 

Prada – Infusion de Fleur d`Oranger:

Noter:  orange blossom, neroli, mandarin oil, jasmine and tuberose

En limited utgave fra Prada, som dessverre forsvinner helt fra markedet etterhvert. Det er en kobling mellom Prada’s Exclusive Scent No. 4 – Fleur de Oranger (2003) og Infusion d`Iris (2007). En pudret og myk utgave som føles ren og elegant. En perfekt vårduft som er velkomponert, og passer godt for mange. En ukomplisert og nydelig duft, som har mest bitre appelsin-noter i starten. En lystig og lys blanding av delikate hvite blomster, og minner mye om den pudrede Infusion d’Iris når den tørker inn. En god dose med white musk i basen. Prada er “mainstream” i særklasse for meg. Jeg liker alt de lager, og ser fram til nye utgaver.

Serge Lutens – Fleurs d’Oranger:

Noter: Orange blossom, white jasmine, Indian tuberose, white rose, citrus peel, hibiscus seeds, cumin, nutmeg.

Kremen av kremen, og et mesterlig kunstverk av favoritt-parfymøren min – Christopher Sheldrake. Det tok meg en stund å oppdage den blomstrende skjønnheten her. Første gangen syntes jeg den var litt “mye”. Nå er jeg virkelig solgt, og en flaske er på vei hjem til meg. Min første orange blossom altså  Kan være like godt egnet en kald vinterdag som en varm sommerkveld, og sitter fantastisk godt på huden.

“It’s pure French elegance meets a wild romp in an orange grove, a dream of a perfume that will make you close your eyes, breathe deeply and just…smile”

Fleurs d’Oranger er den mest sensuelle av de tre duftene jeg nevner her. Unisex som kanskje heller over mot det feminine. Den er superkremet og “tykk” som en gyllen magisk nektar, men uten å tippe over til å være oversøt eller kvalmende. En eksplosiv åpning i Serge Lutens stil, men roer seg nydelig ned på huden. Det er jo en smaksak – For noen vil Fleurs d’Oranger bli for mye av det gode. For meg som liker den komplekse og fyldige basen som er typisk for SL, er dette en vidunderlig nytelse på jord. En fasinerende og kreativ tolkning av svakt krydrede appelsinblomster som leker seg med jasmin og tuberose. Et paradis av appelsinblomster som er oppvarmet av solen, og drysser ned fra himmelen.

Det finnes naturligvis mange flere parfymer med hovedvekt på appelsin-noter. Vil gjerne høre om andres favoritter.  

Bilde 1: misscosmetiques.wordpress.com Bilde 2: janedeboy.com  Bilde 4: parfumkafe.it

Denne våren har jeg virkelig fått øynene opp for grønne dufter. For å passe til kjemien min, må de være litt myke og varme. Diptyque – Philosykos har den egenskapen, og er en stor favoritt. Nå har jeg flere egnede kandidater, som f.eks Chanel – Cristalle Edp, Annick Gautal - Ninfeo Mio og Parfumerie Generale – Jardins de Kerylos . Papyrus de Ciane er den som har gått av med seieren, og står øverst på vurderingslista akkurat nå.

Papyrus de Ciane har fått navnet sitt fra Sicilia. Der vokser store lunder av papyrus ved bredden av elven Ciane. En myk, grønn og woody duft, som virker naturlig og levende. Papyrus de Ciane er Pierre Guillaume’s moderne tolkning av den berømte klassiske basen “Mousse de Saxe”. En mørk base som er typisk i de gamle klassikerne fra Caron, men også endel fra Guerlain, Chanel og YSL. Basen består av lær, geranium, jod, lakris, myrra, sedertre, vanillin (hovedkomponenten i naturlig vanilje) og mose.

Starten er nostalgisk og fresh, med sitrus, hvite blomster og veldig merkbar galbanum. Minner om en god gammeldags Eau de Cologne – Noe sånt som 4711 kanskje. Ikke for at den er så ille, men spesielt interessant er den heller ikke. Fortvil ikke, for fortsettelsen er vakker og kompleks. En harmoni av varme og kalde noter, akkurat som papyrus som vokser ved mosegrodd vann. Ikke bare grønn, men mørk blågrønn. Ingen skarpe kanter, og ingen noter som føles tunge. Den ellers mørke og tunge basen, “Mousse de Saxe”, er omgjort til myk og aromatisk komfort. Fortsatt elegant og klassisk, men kremet og behagelig. Selv om den ikke er lysgrønn og superfrisk, føles den likevel forfriskende og oppløftende. Tørker inn til en kremet og lett pudret woody duft, hvor smoky vetiver gjør seg bemerket, sammen med musk og en anelse røkelse. 

Papyrus de Ciane føles lett å bære. Virker sammensatt og kompleks, men likevel så delikat og myk. Aromatisk og fresh,  og jeg tror den kan være godt egnet på sommeren også.

Bilde 1: gardensoyvey.com  Bilde 2: luckyscent.com

Er redd jeg må bite i meg alt jeg måtte ha sagt om Annick Goutal .. Vet jeg har brukt store ord som “blomstervann fra vase”,”luftfrisker” og rengjøringsmiddel. Nå har jeg fire nye prøver, og liker alle! Denne våren har jeg vært litt ekstra opptatt av grønne dufter. Ninfeo Mio er årets nye fra Annick Goutal, og det sprudlende grønne fristet meg til å bestille en sprayprøve.

Ninfeo Mio er laget etter inspirasjon fra en hage full av sitrustrær, i nærheten av Roma. Jeg får virkelig følelsen av å være der, eller i en hage i Hellas eller Spania. Veldig naturtro, og et must å teste for de som setter pris på duftene fra middelhavsland. For meg ble det ikke så mye frisk sitrus (kun i starten), og jeg synes heller ikke den er veldig grønn. Utvikler seg til en søt duft av fikentrær i retning gourmand.

Ninfeo Mio starter ganske lys, frisk og unisex, med grønn og bitter sitrus. En behagelig og sjarmerende sitrus, med galbanum som forsterker det grønne. Litt krydder og grønne urter også, som naturligvis hører med i hager fra middelhavslandene. Virker oppløftende og munter, og for meg som ikke har erfaring med hager i Roma, sendes jeg rett til Hellas.

Utvikler seg søtere og mykere (og mer feminin), med fiken i hovedrollen, og hvit kremet kokos. Jeg tror nok enkelte kan få en litt ekkel følelse av urin. Det er også noe jeg har merket i greske hager/sitronlunder, og er vel noe med kombinasjonen av urter, bitter sitrus og grønne vekster. Har nå endel til felles med Diptyque – Philosykos, men Ninfeo Mio er søtere og har en undertone av bitter appelsin. Er tildels gourmand, og Philosykos er grønnere. 

Drydown er mørkere, fyldig og woody, og virker ganske kompleks. Sitrontrær, fikentrær og grønne urter (og en smule urin) i en velbalansert kombinasjon. Philosykos er mer transparent og minimalistisk. Jeg har forstått det som Annick Goutal ofte har dårlig holdbarhet på huden. Ninfeo Mio har bra holdbarhet på huden min, med en passe “sillage”.

Jeg kunne godt ønsket meg en flaske med Ninfeo Mio, men foretrekker fortsatt Philosykos (gjerne begge takk ). Jardins de Kerylos fra Parfumerie Generale er også en favoritt fiken for meg (takk Jorid), men sitter litt dårlig i forhold til Philosykos.

Flere som liker fikendufter, og har en favoritt?

Bilde 1: fondazionecaetani.org ,   Bilde 2: annickgoutal.nl

Joda, det er vår, men vi behøver ikke å bruke florlette friske parfymer hele tiden  Bildet over skal illustrere en fristerinne, og det er nettopp hva Madame X er. Tror jeg hadde forventet meg noe som var litt vulgært eller heftig. og at kun en liten dråpe ville kvele sine omgivelser. Madame X ble en behagelig og overraskende opplevelse. Jovisst er den syndig og hemmelighetsfull, men utvikler seg vakkert på huden, og tar aldri over styringen i et rom.

Serena Ava Franco er kunstneren bak alle duftene fra Ava Luxe. Hun henter inspirasjon fra kunst, musikk og film. Madame X er laget etter inspirasjon fra filmen (1966 versjonen) med samme navn. Nå er det bare å håpe at hun får opp driften for fullt igjen. De store kreative duftene virker malplassert i de små kjedelige flaskene med Parfum oil. Jeg håper på skikkelige flasker igjen, og da med Edp og Parfum Extrait.

Serge Lutens – Muscs Koublai Khan er det første som slår meg. Visse fellestrekk, med mye musk og animalske noter generelt. Begge har den syndige starten som nesten får meg til å rødme, men de oppfører seg rolig og diskret på huden. Begge virker elegante og vakre, og har en kompleks myk karakter. Den største forskjellen er mer blomster og lær i Madame X. Jeg vil nok sette den i kategorien Oriental Floral, og MKK i kategorien Oriental Musk.

Madame X virker så forskjellig hver gang jeg tester, men er mest animalsk i starten. Syndig og rå, men også uimotståelig. Civet er en animalsk note man enten liker eller misliker sterkt. Ambergris og civet er merkbart sammen med ferskt høy og søt woody labdanum. Ganske raskt blomstrer rose, sammen med mykt lær og krydder (kanel?). Noe pudret hele veien, med myk vanilje og en ørliten dose eikemose. Etter ganske lang tid, kan jeg kjenne en aldeles nydelig jasmin. Basen er kompleks og ganske tørr, med patchouli, eksotiske tresorter og musk. Eikemose gir en antydning til chypre, og vanilje gir en passe sødme.

Madame X er stilig, sexy og intim, men ikke vulgær. Veldig kompleks, men også svært behagelig å bære. Kanskje enda mer behagelig for de som får snuse Madame X i nakken på andre ..

Bilde 1: askville.amazon.com 

Jeg kunne ikke dy meg for det vårlige bildet av ferskentre i blomstring, selv om Chinatown egentlig dufter mer av selve frukten. Nå trenger vi vår, og det kan se ut som vi nærmer oss. Sol og lyse dager gjør mye, så får snøen ta sin tid. 

En kollega var på Harrods i fjor, og angret dypt fordi hun ikke kjøpte en parfyme hun hadde prøvd. Hun mente den het noe med New York .. Bond no. 9 sa jeg kjapt. Jaaa, sier hun litt overrasket. Det var sikkert Chinatown, den rosa flasken, sa frekke meg. Nå sperret hun opp øynene, og lurte på hvordan jeg kunne vite det (det er rundt 43 forskjellige dufter tror jeg) Jo, jeg bare visste at hun ville gripe etter den rosa blomstrete flasken. Så dro jeg opp fra vesken, en prøve av Chinatown. Hun var himmelfallen, og trodde vel jeg var gal (eller synsk)

Joda, Chinatown utpeker seg, både med iøynefallende flaske og en duft som ikke ligner på noe annet. Litt tilfeldig (eller impulsivt) ble jeg eier av denne, men orginaliteten er grunn nok for å være i samlingen. 

Nå har ikke jeg sett Chinatown i New York, men derimot den lille bydelen i London med samme navn. Det er ganske eksotisk likevel, med kinesiske tegn på fargerike plansjer, mye spisesteder med krydret matlukt og de mange utsalgene med frukt og grønnsaker. Pulserende og energisk vil jeg kalle det, og nettopp slik er Bond no. 9 – Chinatown. 

Litt overrasket var jeg nok i starten. Med tanke på alle friske parfymer som er utbredt i Østen, f.eks alle varianter av cherry blossom. Eller de som er utpreget orientalske. Chinatown er som en orientalsk fruity floral, og forbausende nok digger jeg den fruktige starten med mengder av fersken, skarp sitrus og en anelse eksotiske blomster. Fargerikt og energisk, og tipper nesten over til dessert-lignende godis. Gradvis og elegant opplever jeg en hvit blomstring av eksotiske blomster, mens sødmen avtar og erstattes med brennende krydder og pudder. Kardemomme, kanel og pepper som rensker luftveiene. Likevel oppfatter jeg det som en ganske myk blomsterduft, med kremet tuberose i sentrum. Tørker inn til smoky vanilje, varme (nesten brente) tresorter og en anelse røkelse som lar seg assosiere med kinesiske templer.

Jeg oppfatter krydret fargerik mat og sursøte sauser, med søte desserter og eksotiske blomster. Likevel er ikke Chinatown en utpreget gourmand, men tror menn menn kan oppleve det annerledes. Feminin og søt til unisex å være, men verdt å teste for menn som liker krydret blomsterduft. Veldig unik og særdeles velbalansert, og den ligner virkelig ikke noe annet jeg har prøvd.

Bilde 1: accessjapan.co.uk

For noen år siden fikk jeg øynene opp for parfymeforum og blogger, og det åpnet seg en helt ny verden for meg. En interesse som alltid har vært der, fikk en mulighet til å utvikle seg. Jeg ble raskt fasinert av Serge Lutens og bell jars, som kun finnes i Les salons du Palais Royal Shiseido . Jeg har ikke testet alle fra “The Exsklusive Range”, men hittil står Rose de Nuit høyest i kurs. Kanskje det blir min første klokkeformede flaske fra Serge Lutens.

Uten å ha lest noen verdens ting, forestilte jeg meg en søt krydret rose i den velkjente komplekse stilen. Er evig takknemlig for at May sendte meg en generøs sprayprøve, ellers hadde jeg kanskje aldri funnet denne skjønnheten. Rose de Nuit viste seg å være svært forskjellig fra mine forestillinger, og ble heller ikke love ved første sniff.

Christopher Sheldrake står oppført som parfymør på Basenotes og enkelte andre steder, og Gilles Romey står oppført flere andre plasser. Tror kanskje sistnevnte er riktig, siden Rose de Nuit ikke er i typisk Sheldrake stil.

Rose de Nuit er nok en oriental, men er også en stilig chypre rose. Den første testen dro meg rett tilbake til sjokkopplevelsen med Robert Piguet - Bandit. Ikke for å si noe stygt om Bandit, for den er flott på rett person.

En skarp og såpete åpning, med sitrus og fruktige undertoner av aprikos. Schizofrene tensenser av kjølige tørre chypre noter som konkurrerer med en varm rose dyppet i honning. Rosen er ikke av den naturtro typen, men heller en abstrakt tolkning. Den avrunder de skarpe kantene, og tilfører noe mykt i det ellers strenge. Det smyger fram en mørk og animalsk undertone av lær, uten at det dominerer. Det er både vakkert og litt vågalt, og det elegante grenser nesten til utilnærmelig. Basen av musk, sandeltre og amber gjør ikke duften merkbark mørkere, men dypere og varmere. Den avrundes på en måte, med varme og kalde noter som til slutt forenes. Ganske transparent til oriental å være.

Jeg er veldig fasinert av det kreative her, og den utsøkte elegansen. Bak det strenge og mørke lurer en fruktig og honningsøt rose. Både chypre og rose er vanskelige noter for meg, og Rose de Nuit er ganske komplisert. Likevel traff den meg rett i hjertet, og jeg tror faktisk det er evig kjærlighet.

Bilde 1: planningelegance.com, Bilde 2: wideopenspaces.squarespace.com, Bilde 3: sniffapaloozamagazine.com

Jeg er jo svak for Ava Luxe, og tar en enkel liten omtale. Flaskene er små og primitive, men innholdet er konsentrert krutt i høy kvalitet. Dessuten kjekke å dra med seg i veska, noe langt fra alle flaskene mine er. De har sjeldent bra ”sillage” til oljer å være, og sitter hele dagen. Madame X går for å være den store stjernen, og er endelig på vei til meg.

Etter at Serena trappet ned, er utvalget kraftig redusert, og Edp er helt ute av bildet. Midnight Violet er borte vekk, noe jeg har vondt for å akseptere. Hvis noen har en de vil bli kvitt, betaler jeg godt!

Det finnes prøver på Theperfumedcourt, men jeg har valgt blind buy. De koster ikke all verden, og prøvene er ganske dyre. Har lest omtale på forhånd ( fant ingen omtale av Bakir riktignok ), og det har klaffet veldig bra for min del.

Bakir: En mørk og woody oriental, i retning chypre.  

Notes:  florals and green notes; middle notes of heliotrope, bourbon geranium, cedar of Lebanon, Egyptian jasmine, neroli, nutmeg, black rose; base notes of woods, mosses, frankincense, sandalwood, vetiver, oakmoss, patchouli, amber and vanilla. 

Jeg dro fram et av de mange skjerfene mine en dag. En blanding av diverse parfymer kan være et problem noen ganger .. Akkurat denne gangen luktet det fantastisk rent og godt, og det viste seg å være Bakir. Fikk også skryt av en kollega: “DEN var god på deg” ( er nok ikke alltid de synes det .. )

Jeg har blitt litt fiksert på chypre, og takler dem bedre også.
Bakir er en elegant og nostalgisk duft som minner om gamle klassikere. En mørk og kompleks oriental, som har tydelig preg av eikemose. Føles mørk grønn og klassisk, og utvikler seg såperent og maskulint på huden. Storslagen blomstring som tørker inn til en tørr woody oriental, med sandeltre, vetiver og eikemose. Eleganse som passer til begge kjønn.

Moksha: En harmonisk woody/Sandalwood.

Notes: Indian Sandalwood, Himalayan Cedar, Agarwood
Silver Pine, Gaiac wood, Cypress, Cashmere Musk
Mandarin tangelo.

Mens Bakir er skarp og elegant, er Moksha myk og harmonisk. Kan gjerne settes i samme kategori som Diptyque – Tam Dao, M. Micallef – Gaiac og Parfumerie Generale – Bois Blond . En annen kollega falt pladask, og foretrakk Moksha fremfor de tre andre jeg nevnte.

Det er woody hele veien, og ikke et fnugg av blomster. Varm og myk treduft, hvor det dreier seg aller mest om superkremet sandalwood. Det eneste som stikker seg litt ut blant alle trærne, er bitter mandarin. Mystisk og smoky duft som bærer meg rett av sted til en hindu tempel. Fredelig og velbalansert, og føles veldig ekte og ren. Noe søt, men passer begge kjønn.

Felles for begge er at en liten dråpe sitter hele dagen. En flaske på 5 ml vil vare veldig lenge. Jeg venter spent på Madame X og Cafe Noir.  

Bilde 2: countdownoscar.blogspot.com Bilde 3: buyselloldbooks.com

Muscs Koublai Khan blir (av mange) regnet for en Rolls Royce blant muskduftene. Ikke av det rene såpete slaget, men fyldig, fløyelsmyk og “dirty”. Etter at visse dyriske stadier har lagt seg, ender den likevel ren og behagelig på huden.

En duft laget etter inspirasjon av mongolherskeren Kublai Khan, bør jo også være noe stort og spesielt. Han var sønnesønn av Djengis Khan, som var grunnleggeren av de mongolske riket.  Kublai Khan utvidet mongolriket ved å fullføre erobringen av Kina.

Hva skal en slik parfyme lukte egentlig? Det dreide seg om store personligheter, hard krigføring, svette hester, blod og krigere som ikke hadde vasket seg på lenge. Men i all krigføring er det også kjærlighet og feiringer. Muscs Koublai Khan er en av Serge Lutens/Christopher Sheldrake’s mest respekterte og omtalte dufter.

Da jeg testet første gangen, lukket jeg øynene i skrekkblandet fryd. Jeg hadde lest om sjokkerende animalsk, svett kroppslukt og skittent undertøy. Det kan da vel ikke være noen som frivillig trer på seg en sånn parfyme? Men en hårfin balanse gjør dette til noe behagelig og sensuelt, og det virker slett ikke frastøtende. Tror nok betegnelsen “Sex in a bottle” er ganske dekkende, men faktum er at den ender opp som ren og varm hud.

Muscs Koublai Khan kan virke både feminin og maskulin, og har en varm og intim effekt på huden. Både kraftfull og mild samtidig, og meget behagelig å grave nesa ned i. De animalske notene kjennes best i starten, med civet, lær og bitre planter. HJELP – Jeg kan ikke gå ut av huset med denne parfymen! Svett hest og urin var min umiddelbare reaksjon. Jo mer jeg snuser, jo bedre blir det. Varmt og smoky, og syndig søtt av honning. Får et tilskudd av blomster i form av varme roser. En dyp og kremet musk, som smelter behagelig inn i huden. Tørker inn til en ren og delikat musk, av det litt pudrede slaget. Har lang holdbarhet på huden.

Muscs Koublai Khan levde opp til sine forventninger for min del. Musk gjør seg aldri spesielt godt på meg (har endelig insett det), men dette har vært den aller beste. Har også testet Frederic Malle – Musc Ravageur og Serge Lutens – Clair De Musc uten noe videre hell. Noe er jeg iallefall veldig sikker på: De som liker musk, MÅ teste Muscs Koublai Khan!

Bilde 1: dmns.org   Bilde 2: polyvore.com

Lettere skremt beveger jeg meg ut på mine vanskeligste områder, nemlig rose og chypre. Har forresten blitt ganske tøff når det gjelder roser (ble vel litt herdet av Montale episodene i fjor). Un Rose Chypree kan jeg ikke forbigå i stillhet. Av pinglete årsaker, vil jeg kalle den grusomt nydelig. Den søte lille flasken på 15 ml er forresten midt i blinken for parfyme entusiaster. Perfekt størrelse, og èn liten dråpe gir imponerende holdbarhet på huden. 

Når parfyme kun lukter deilig og behagelig, kan det bli litt for kjedelig. Det skal ikke være for enkelt, og det skal vekke nysgjerrighet. Jeg forfulgte en fyr på Elkjøp en gang, nettopp fordi parfymen hans var svært spesiell og interessant.

Une Rose Chypree er nettopp av det slaget. Elegant og spesiell, vekker nysgjerrighet, og kanskje til og med forundring. Den som bærer duften vil få et ekstra blikk fra meg, og vekke min interesse.

En utsøkt krydret rose, som bader i en base av chypre og orientalske ingredienser. Ikke for mye chypre, og rosen er ikke for dominerende. Balansen er perfekt og gir sanseinntrykk på lik linje med annen vakker kunst. 

Litt skarp i starten, med dominerende og bitter klementin. Ble litt skeptisk og undrende helt til jeg oppdaget en dyp krydret rose. Pikant laurbær som avrundes av kanel, og rosen som blir stadig mørkere. Det fyldige orientalske melder seg. En harmonisk blanding av harpiks, honninglignende vanilje og litt dirty patchouli. Varme røtter og eikemose skaper dybde og eleganse. Den pudrede chypre basen gir et nostalgisk preg, uten å gi “bestemor” tendenser. Virker tvert i mot moderne og kunstnerisk. Er svært konsentrert, og få dråper har fantastisk holdbarhet på huden. 

Un Rose Chypree er en stor duft som gjør seg bemerket, uten å være overveldende voldsom. Behagelig velbalansert, og gir meg en følelse av å være elegant og spesiell. Jeg trengte flere tester for å fordøye inntrykkene, men endte opp skjelven i knærne og mektig imponert. Er stygt redd jeg må avlegge et besøk på theperfumeshoppe når prøven er tom ..  Venter i spenning på den neste fra Tauer Perfumes.  

Bilde 1: amanionline.com  Bilde 2: tauerperfumes.com

Ørken i solnedgang er et fasinerende syn, og fryder den eventyrlystne delen av meg. Grønt og frodig landskap tiltaler meg kanskje mest, men et nakent ørkenlandskap er fullt av mysterier. En tørr vind av ukjente dufter, og et varierende landskap som skjuler mange hemmeligheter. 

Tauer Perfumes og parfymør Andy Tauer: “Tauer perfumes is a dream come true. My vision was, and still is, to create perfumes that are beyond the ordinary. I want to create perfumes the way our ancestors did: With love for scents, selecting the best fragrances there are, with creativity and guided by pure joy. Ultimately, I create perfumes for the joy of scents. Behind every perfume is a picture that leads and guides me. Behind every fragrant picture is the wish to form a unique pleasure”

Siste bestilling av prøver ankom selveste julaften, deriblant L’Air du desert marocain. Skiller seg ut i mengden, og er dessuten årets vinner av The 9th Annual Basenotes Awards, i gruppen beste niche for herrer.

Unisex, men uten tvil ganske maskulin og barsk. Kan settes i samme kategori som flere fra Serge Lutens, bl.a Chergui og Ambre Sultan. En tørr og krydret oriental, som assossierer med tørt landskap, støv og varme. En utsøkt kunst på flaske, som virker naturlig og ekte på huden. Rå og magisk, men likevel komfortabel og lett å bære.

L’Air du desert marocain sender meg rett til eventyret “Tusen og en natt”. Ambre Sultan gjør det samme, men virker som en søt tykk sirup i forhold. L’Air du desert marocain er tørr, minimalistisk og værbitt, mens Ambre Sultan er fyldig og rund. Begge har noe bittert over seg, spesielt i starten, og blir mer like etter en god stund på huden.

Starten er veldig tørr og minimalistisk. Bitter sitrus, røyk og krydder, med noe urtelignende og aromatisk over seg. En liten kortvarig blomstring av rose, jasmin og (jeg kan nesten banne på) sensuell ylang ylang. Blir fyldigere og mer kompleks, og mørk amber kommer tydligere frem. En undertone av lær, og smoky vanilje lager et snev av sødme. Tørker inn til en mørk mystisk amber, med eksotiske tresorter og et snev av røkelse og lær. Blir aldri like fyldig som Ambre Sultan, men like kompleks på en tørrere måte, og kanskje enda mer mystisk. Sitter bra lenge på huden, men gir ikke et voldsomt inntrykk.

Blir bedre for hver test, og jeg skriker etter mer. Alle norske menn burde luktet som dette  Kan selvfølgelig brukes av damer også – De som kan bruke Ambre Sultan, kan trolig bruke L’Air du desert marocain (sånne som meg) Ønskelisten min er sprengt!

Bilde 1: flickr.com, Bilde 2: luckyscent.com